Jeg har mange ganger tidligere skrevet om Janne Carlzons formel for suksess. Det er noe som skjer med en når man blir positivt overrasket. Når man minst venter det og det skjer på en så velsignet måte, smiler livet og jeg opplever et øyeblikk i min Gullalder.
Dagens Gulløyeblikk kom til meg da jeg skulle inn i det mystiske DGT – Trafico. 
I Norge ville det kanskje vært bilsakkyndige, eller biltilsynet eller Statens vegvesen. Det byråkratiske system skifter navn og deler seg opp og pulvliserer myndighet så jeg vet ikke hva jeg skal tro. Sikkert fornuftig, men jeg forstår ikke alltid meningen.
Her i Spania er de langt dårligere med det å snakke sammen. Jeg mener selvsagt datasystemer. Jeg bruker norske navn for å ikke forville totalt. Tenk deg at E-verket, Postverket, Folkeregisteret, Skattevesenet, Bilregisteret og Førekortregisteret IKKE snakker sammen i det hele tatt.
Så når man da skifter for eksempel bopel må man ha tunga i rett munn om du skjønner. Alle -vesner må få samme informasjon.
Da vi for en tid tilbake flyttet tilbake fra en av øyene til Spania og tilbake til fastlandet, hadde jeg ikke vært på alle kontorer med alle detaljer om meg, min kone, om forsikring, adresse, bank, hus og bil. Alle detaljer hadde jeg husket bortsett fra motorsykkelen. Noen måneder etter denne flytteprosessen av personlige data var jeg på et spesielt kontor for å betale veiavgiften på bilen og motorsykkelen. Og hva oppdaget jeg der? Du har sikkert gjettet riktig. Motorsykkelen stor i de spanske registre at befant seg stadig utpå øya der langt syd. Men… jeg hadde jo …. Nope, det hjalp ikke. Bil og motorsykker er om må vite to forskjellige ting.
En utførlig prosedyre ble meg fortalt og jeg kunne vente meg et par dagers arbeid.
Først måtte jeg til kommunen for å få fornyet et bevis på min bostedsadresse. Forøvrig det samme sted som vi var da jeg meldte flytting tilbake til huset vårt. Dette skrivet måtte jeg ha med når jeg skulle til bilsakkyndige. For å kunne reise dit, måtte jeg bestille time. Nå i 2018 kunne jeg faktisk gjøre dette over Internet.
Så med en bunke papirer jeg skulle ha med, kopi av pass, et spansk identitetsbevis pluss litt ekstra, reiste jeg i god tid oppover til den store byen der de mektige på Trafico hører til.
Da jeg kom inn i lokalet så jeg ut over omlag 50 andre mennesker som satt og ventet på tur til en av de 12 båsene hvor en betjent satt. Jeg hadde beregnet tiden godt og kom omlag 18 minutter før min avtalte tid; 11:33
Rett som det var ble et nytt nummer vist på de mange dataskjermene som viste kølapp som var trukket ut og hvilken bås man skulle henvende seg til.
Etter omlag 15 minutter kunne jeg fremdeles ikke noe system i loddene som kom på skjermen. Noen hadde bokstaver foran og andre ikke. Det virket som et tåkelagt system.
Så, som vet et trylleslag på minuttet 11:33 kom min lapp opp og luke 6 var min destinasjon.
Ektehustruen som var med, snakket til ekspeditøren på, for meg, flytende spansk, og han var blid som en sol. Han fant raskt fram noen ekstra skjemaer som vi måtte fylle ut der og da samtidig som han sjekket litt på mine papirer.
Ikke bare skulle jeg få endret hjemadresse til min kjære motorsykkel, men også endre adresse på meg selv i forhold til sertifikatet. Det skulle vi gjøre for ektehustruen også og jeg fryktet et ørlite problem i og med at jeg IKKE hadde booket 3 arbeidsoppgaver for byråkraten. Men vi “tok en spansk en” og fikk løst alle tre oppgaven før jeg fikk lagt papirene tilbake i mappen min.
Så tok jeg fram lommeboken og skulle betale, men det var ikke nødvendig. Jeg tror jeg måpte og så litt undrende ut, men reiste meg og takket for en utmerket service. Rygget ut av båsen og ut til sykkelen.
Så lite skal altså til for å ri hjem på en sky av lykke. Slik følte jeg det i det minste der vi kruset sydover på motorsykkelen, ektehustruen og jeg med intercom på øret i hjelmen.
Glem ikke at Pensjonistpodden komme hver onsdag rett i øret. Hør alle episoder her
Hits: 6378
Legg igjen et svar