Knivsliperen

Sigøynere har gjennom mange hundre år vært omreisende knivslipere. I dag så jeg noe ganske artig rett utenfor huset vårt.

På lang avstand hørte jeg en panfløyte låte i en noe ensformig tonerekkefølge. Om og om igjen kom den ensformige tonerekkefølgen og det var tydeligvis bare for å tilkalle oppmerksomhet, og ikke som musiker, vedkommende trakterte fløyten.

Plutselig så jeg han som dro panfløyten. En eldre skjeggete herre på moped kom trillende i sneglefart og signaliserende med fløyten samtidig, nedover gaten. På hjørnet rett overfor meg stanset han og satte mopeden på støtten. På bagasjebrettet hadde han en stor ting, innpakket i en svart lerretsduk. Omhyggelig nøstet han repet av og pakket ut sin dyrebare hjelper. Det var rett og slett et bærbart strømaggregat. Det satte han fra seg på fortauet og startet den lille bensindrevne motoren. Fra strømuttaket koblet han ledningen til en slipemaskin som var skrudd fast på en plate bak på mopeden.

Det kom på få sekunder flere kunder fram fra leilighetene sine og hadde med seg store og små kniver til oppgradering. Han satte umiddelbart igang arbeidet så slipestålet gnistret i gaten.

Jeg hadde ikke samme behov som de andre, men gikk bort til gamlingen og spurte om jeg fikk lov til å ta et bilde. Svaret var selvsagt genialt. Jeg måtte legge euro i bøssa hans. Jeg nikket, betalte og takket for muligheten. Etter en liten halvtime var kundekøen tom og han pakket maskinen pent inn og trillet videre nedover gaten, samtidig som den monotone lille melodistrofen på 8 toner opp og 8 toner ned gjentok seg. Noen kvartal lenger ned, gjentok hele prosessen seg.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke 55 år tilbake da jeg som liten løp i Oslos bakgårder og så på gatemusikanter. Knivsliperen og bakgårdsmusikantene har vel samme forhold til skatt og selvangivelse den gang som nå. Jeg tror at knivsliperen egentlig er en lykkelig person.

Hits: 561