Istapper på Oslobygård. (bildet er lånt fra TV2)

Hagbart og eggelikøren

I vinter har det flere ganger dukket opp reportasjer fra hovedstaden om farlige istapper og glatte fortau. Loven er klar; det er gårdeier sitt ansvar at sikkerheten ivaretas. Slik har det alltid vært.
Da jeg var liten vokste jeg opp i nettopp en slik Oslogård på vestkanten. 2 oppganger med 8 leiligheter i hver. Jeg kunne ALT om denne gården. Alle hemmelige rom, på loft og i kjeller. Alle rutiner som ble gjort året igjennom. Alt dette ikke bare fordi det var min familie som eide gården, men fordi det var onkel Hagbart som var vaktmester. Alle gårdene hadde sine egne vaktmestre og de var like alle sammen. De var en altmuligmann som først og fremst utførte de pålagte pliktene med gården, så som å måke snø, strø når det var nødvendig, feie støv, plukke søppel osv. I tillegg være en håndverker på hele gården om noe småtteri måtte repareres eller erstattes. Ja selv da doen i oppgangen tetta seg, kom Hagbart med stakefjøra og ordna opp. I tillegg var det Hagbart man banket på hos om man hadde et privat problem i leiligheten. Han løste alt, enten det var for mye hår i sluket i vasken, eller at rulla på loftet måtte justeres. 
Før jeg begynte på skolen, forstod jeg at Hagbart ikke bare var vaktmester. Han var borte hele dagen og om det hadde snødd den dagen, var han der på fortauet bare minutter etter at 7-trikken hadde sluppet han av på Adamstuen.

Tidlig, tidlig søndag morgen, var jeg ofte oppe og ute sammen med Hagbart. Det var før vi skulle ut på ski i Nordmarka og mor og far enda sov. Hagbart var på fortauet og gjorde vinter om til sommer. I ettertid har jeg tenkt på om det var en slags konkurranse vaktmestre imellom. Hvem som hadde det fineste fortauet gjennom hele vinteren. Jeg var stolt fordi jeg alltid fikk lov til gjøre noe. Hakke is eller gjøre det ekstra fint rundt oppgangene og hos butikkene. Butikkene lå liksom en halv etg nedenfor gatenivå og det var kjempeviktig at det ikke skulle være noe som helst is der.
Og så kom belønningen. Onkel jobbet nemlig på Asola sjokoladefabrikk.
Han hadde en utømmelig stor pose med små biter av en sjokolade med jeg bare hadde sett bak disken i godtebutikken. De inneholdt den deiligste gule kremen man kan tenke seg. Eggecognaq. De aller fleste av bitene i onkels pose var nokså ødelagt og mange av firkantene manglet både gullpapiret og det meste av innholdet, men det gjorde ikke noe. Da det ble tid for frokost, sa onkel at det var lønningsdag og jeg måtte være med inn. Jeg fikk putte neven min ned i posen og leke gravemaskin. Det jeg fikk tak, var mitt. Jeg husker at selv etter utallige lønninger, ble det aldri mindre i posen.

 

 

 

 

 

 

Hva er gått galt med huseiere etter 50- og 60-tallet? Er det galt å gi vaktmesteren billig husleie? Har det blitt bedre å leie inn et “vaktmesterkompani” som liksom skal gjøre alt det Hagbart gjorde? Neppe. Og enda verre blir det når byråkrater skal bestemme.
Ikke alt, men noe var faktisk greiere før i tiden.

 

Linker:
Vaktmester Hansen; http://turl.no/1hek
Oslobyrådet roter det er til; http://turl.no/1hej

4,051 total views, 1 views today

Del dette;

2 Comments Posted

  1. Herlig lesning fra en tid da det var tid til å være menneske. Den sjokoladen kjenner jeg smaken av enda. Den ble innkjøpt på Fjeld Landhandleri over disk. Det var før grendehuset som da var bedehus og butikken var et møtested.

    • Ja, den sjokoladen finnes vel kanskje ikke i dag? Tenk deg å ha en vaktmester som jobbet på en sjokoladefabrikk. Det var jo selvsagt bare “brekkasje” han kunne ta med seg hjem, men hva betydde vel det for oss. Sjokolade er sjokolade.

Leave a Reply

Your email address will not be published.