Jeg vet best!

Nei, jeg skal ikke skrive om en krangel med mannen der jeg gikk seirende ut og fikk mine fortjente (eller ufortjente) poeng.

Denne gangen handler det om helse. Og spesielt helse for oss som har en kronisk sykdom.

Det er snart 19 år siden jeg ble diagnostisert med diabetes 2. Det skjedde fordi hjemme hos mine foreldre hadde vi alltid en selskapslek der vi målte blodsukkeret. Det var jo fantastisk festlig å bli stukket i fingeren og få blodet overført på en stick som førtes inn i et apparat. Noen sekunder etterpå framkom resultatet. Å, så moro vi hadde det. Inntil denne aprildagen i 1999. Da var det slutt på moroa. Mitt blodsukkernivå var altfor høyt. Det vanlige blant friske mennesker er mellom 3,5 – 5,5 mmol/l. Ikke spør hva millimol er. Det er bare en måleenhet som jeg forresten ikke forholder meg til lenger. Her i Spania driver de fortsatt med mg/dl. La oss ta omregningen med en gang. For å få mmol/l må du ta tallet du får ut etter å ha målt mg/dl og dele på 18. Sånn.

I store deler av disse 18 årene har jeg vært motivert for å holde blodsukkernivået på et anstendig sted. Hvis man ikke tar det på alvor, lurer mange senskader. De behøver ikke være så sene heller, faktisk. Allerede etter under ti år og med forholdsvis god blodsukkerkontroll fikk jeg det som på fint kalles polynevropati. En nervesykdom i føttene (kan også forekomme i hender, men det har ikke jeg), som er veldig plagsom, spesielt hvis blodsukkeret er ute og kjøre. Sviing og brenning og direkte store smerter i føttene består det av. Andre senskader gjelder syn, nyrer og hjerte- og karsykdommer.

Jeg har kjempet med og mot de forskjellige fastlegene jeg har hatt. Jeg mener at det er jeg selv som er best på å kontrollere min hverdag. Det motiverer for eksempel ikke meg å bli innkalt til diabetessykepleier og bli veid og målt hver tredje uke. Jeg VET at jeg veier for mye. Siden de ikke har mirakelkurer for hva som kan gjøres med det, kan de heller holde kjeft. Dette fikk jeg faktisk fortalt min ellers så elskelige fastlege på Gran Canaria for et par år siden. Bare det fikk meg ned fem kilo. (Gid det var så væl!)

Det er vanskelig og deprimerende å være flink hele tiden. Jeg tar så mye tabletter at det er med stort ubehag jeg henter dosen for et par-tre uker på apoteket. Enda verre er det når dosetten skal fylles. Ja, for jeg er langt over det stadiet der jeg klarer meg uten dosett.

Blodprøver av alle slag tas en gang i året. Det er fint. Da får man en pekepinn. De burde kanskje tas to ganger i året, men jeg kan ikke endre det spanske helsesystemet, tror jeg.

Sist var alle prøver temmelig bra. Bortsett fra et par. Triglysesridene (fettstoffet i blodet) har vært min hovedmotstander i mange år. Verdien der har vært over 400 på det meste. Denne gangen var den såvidt over 200, hvilket er øvre grense for normalen. Jeg var jo lykkelig for det. Men doctora pekte på at den var for høy. Så var det leverprøven. Gamma GT hadde økt fra 40 til 48, og jeg fikk beskjed om å slutte med alkohol øyeblikkelig.

For en som for knappe to år siden mistet sin bror i selvmord på grunn av alkoholisme virket dette ufattelig tøft. For det første – øvre grense for kvinner i min aldersgruppe var satt til 36. I Norge er den over 80. Du kan tro jeg vet det meste om Gamma GT nå, altså! Jeg kontaktet til og med Lommelegen og betalte det hvite utav øyet for noe skvalder. Jeg klaget og forlangte et bedre svar fra dem som ga meg svar på det jeg virkelig lurte på. Er 48 i Gamma GT ensbetydende med at man er alkoholiker? Lommemannen svarte heldigvis en gang til, ordentlig. Neida, og det var jo ikke høyt i det hele tatt. Det var sannsynligvis overvekt kombinert med medisiner som var årsaken. At man ikke burde drikke for mye gjaldt meg, som alle andre.

Jeg sluttet å drikke alkohol, jeg. Og det er jeg godt fornøyd med! Verken Gamma GT eller andre skumle målinger skal ødelegge leveren min! Nå er det bare kostholdet som mangler. Jeg går nemlig tur hver dag også, jeg. Det er jo helt fantastisk. Hører på lydbok og traver i veg. Flott. Men jeg merker ikke det spor framgang. Det synes jeg er litt underlig. Jeg har like vondt i rygg, hofter og bein. Men det er kanskje slik når man er kommet over til de magiske 60-årene? Jeg må si jeg ikke er svært begeistret for dette tiåret så langt. Selvfølgelig er alternativet ikke noe bedre. Langt derifra! Men man må ta ALT på alvor i vår alder. Det nytter ikke å sluntre unna noen ting, hvis man vil ha et godt liv. Og det vil vi jo? Ellers er det jo ingen vits i noe.

 

Del dette;

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli offentliggjort eller delt.


*